Gjesteinnlegg av Rahma Søvik, muslimsk mor og samfunnsviter
Sted: En ungdomsskole i Oslo under en avslutning for tiende trinn. Assisterende rektor roper opp elevenes navn mens medelever, lærere og foreldre både klapper og huier. Den ene videoen viser tre gutter som blir ropt opp etter hverandre. Førstemann håndhilser og tar imot rose og vitnemål. Gutt nummer to og tre viser tydelig at de ikke ønsker kroppskontakt mens de tar imot og takker. Det aksepterer ikke rektor som legger hånden sin over hånden til gutt nummer to, og på skulderen til gutt nummer tre mens hun snakker med dem. Til slutt får hun de til å ta hånden hennes. Når gutt nummer to snur seg og går, tar hun fornøyd tommelen opp, og jubelen sitter løst blant de oppmøtte. Den neste videoen viser en fjerde gutt. Navnet hans ropes opp og han går med korte, raske skritt mot rektoren som i god tid strekker ut hånden sin. Med den ene hånden tar han vitnemålet sitt som assisterende rektor holder frem, og med den andre hånden forsøker han å ta rosen som rektoren holder i venstre hånd. Rektoren nekter å slippe rosen, og bruker sin høyre utstrakte hånd til å holde eleven fast rundt håndleddet. Eleven trekker seg bakover mens rektor holder fast grepet og derfor blir dratt noen skritt bortover gulvet på sine høye hæler. To voksne damestemmer i salen kommanderer eleven til å hilse på rektor. Når gutten klarer å få seg fri fra rektors grep, nikker han raskt, legger sin høyre hånd mot hjertet før han går tilbake til plassen sin i rekken med elever. Da slår rektoren demonstrativt ut begge hendene sine, ser ut mot foreldre, søsken og lærere, og sier høyt og tydelig:
‘Folkens. Vi bor i Norge, vi kan ikke ha det sånn.’
‘Nei, sånn kan vi ikke ha det’, bekrefter assisterende rektor.
‘Jeg mener det’, fortsetter rektor, ‘og dere foreldre, vi bor i Norge. Vi bor i Norge.’
Noen få klapper.
‘Ja’, hun snur seg mot eleven, og peker mot han med begge hender mens hun sier:
‘Dere skal jobbe med norske kvinner, ellers så lykkes dere ikke i Norge. Dette må dere ta med dere, jeg mener det.’
Hun snur seg, ser ut i salen før hun fortsetter:
‘Dere foreldre, dere må ta tak i sånne ting.’
Hun ser mot eleven igjen og peker på han: ‘Det forventes at du tar meg som arbeidsgiver-‘
Så avbrytes opptaket.
Dette katastrofale øyeblikket av en rektors komplette melt-down (for kunne det blitt verre?) har blitt spredt for alle vinder i sosiale medier. Hendelsen har satt sinnene i kok blant muslimske foreldre.Videoen, uavhengig av om den er klippet og redigert, viser at en kvinnelig rektor presser mindreårige gutter til å ta på henne. Videoen viser at hun henger ut, sanksjonerer, disiplinerer og skampåfører både elevene og foreldrene fordi guttene ikke hilser på henne slik hun mener er best. Rektoren mener å kunne kreve denne kroppskontakten, så hun bruker fysisk makt og forsøker å få alle oppmøtte med seg til en kollektiv lynsjing. Vi vet at mange i Norge vil applaudere denne ‘modige rektoren som setter hardt mot hardt i møte med bakstreverske holdninger.’ Majoriteten vil forhåpentligvis mene at vi åpenbart er vitne til en rektor som bør vurdere sin egnethet til å jobbe med barn og unge. Rektoren setter sine formeninger over guttenes grunnleggende rett til suverenitet over egen kropp, og over guttenes tanke- og trosfrihet. Ironisk nok i måneden der ‘mangfold feires’. Allah vet hvor mange elever det er på denne skolen som gjennom årene har opplevd urett i møte med denne rektoren.
‘…A sense of superiority by Westerners, a form of arrogance that deserves to be challenged,’ skriver professor Abu Lughod.’ Professor Jaffe-Walter siterer henne i sin bok Coercive Concern fra 2016 basert på sin etnografiske studie fra en dansk ungdomsskole. Hun har ikke bare intervjuet elever og lærere, men også gjort observasjoner av interaksjoner mellom lærere og elever. Hun fant blant annet at disse lærerne ser på seg selv som gode lærere dersom de reagerer tydelig på manglende etterlevelse av danske normer for adferd og tilhørighet. Eksempelvis sier mattelæreren at sinne og eksklusjon er legitime responser og noe som elevene brakte over seg selv, dersom de ikke følger den danske måten å oppføre seg- og tilhøre på. Rektoren i videoen mener antagelig at hun gjør gutten en tjeneste ved å sette krav og tydelige forventinger til både elevene og deres foreldre. ‘Å sette krav’ er noe hun har god erfaring med ifølge hennes egne uttalelser til Aftenposten i en reportasje om elever som uteblir fra skolen etter sommerferien. Her fremkommer det også at hun ble mistenksom overfor foreldres uttalelser og handlinger: Hun avslo mange permisjonssøknader fordi 'det ble litt underlig' at tjue foreldre oppga ‘syk bestemor’ som grunnlag for fraværsbehov. Rektor vet som alle andre, at eldre mennesker er mye syke, at ikke alle har bestemor i samme by og land. At ikke alle har gode sykehjemsplasser, korrekt behandling og optimal medisinering, som fører til at sykdom raskt forverres. Sykdom lar seg sjelden tilpasse ferie. Konsekvensen er at noen barn systematisk hindres muligheten til å komme sammen med familien når bestemor er nær døden, ‘for antagelig er foreldrenes forklaring bare løgn.’
Videoene spres som ild i tørt gress blant muslimske foreldre fordi den materialiserer de mange, mange, mange episodene i klasserom rundt i Norge som slår beina under våre barns rom for eksperimentering med egen identitet, grenser og trosutøvelse, som river ned skole-hjemsamarbeidet og foreldres tillit til at barna er ivaretatt den tiden de er prisgitt andres voksnes dannelsesnivå. Skoleansatte er representanter for det offentlige, og diskriminering fra denne posisjonen kan sette dype spor i både unge og foreldre. I en pågående studie analyserer jeg den spesifikke omsorgen for ‘minoritetsunge’ gjennom regjeringens styringsdokumenter og muslimske mødres egne barndomsminner som elever i den norske skolen og deres erfaringer som foreldre i Norge. Arroganse, tvang, kontroll, overvåkning, skampåføring og særlovgivninger er noen av virkemidlene som særomsorgen fører til i praksis. Ønsket og behovet for å verne sine barn fra disse konstante erfaringene fremstår som den mest sentrale årsaken til at disse familiene har valgt å utvandre fra Norge enten midlertidig eller varig. Som Jaffe-Walter skriver på side 28: ‘..they authorize ‘concerned’ citizens to take action, unleashing new forms of everyday intervention and violence.’ Hun skriver at ‘hjelp’ som dette går utover barns relasjon med lærere og medelever, og potensielt også utover opplæringen og videre utdanningsløp.
Det disse gutta, foreldre og eventuelle søsken opplevde på avslutningen etter ti års skolegang er katastrofalt. Ingenting kan forsvare rektorens oppførsel. Nettavisen skriver at grunnskoledirektøren i Utdanningsetaten bekrefter at rektoren har beklaget hendelsen i et brev til alle foresatte, og at de ‘stiller seg bak beklagelsen’. Jeg håper at også elevene har fått en oppriktig beklagelse direkte fra rektor og assisterende rektor, og samtlige til stede som bidro til å egge opp stemningen med klapping og jubel for hver elev hun klarte å tvinge. Jeg håper også at elevene og foreldrene har blitt informert om retten til å ta saken videre til statsforvalter dersom de ønsker det.
Kjære dere som opplevde dette. Jeg vil at dere skal vite at dere har mange stolte tanter og onkler. Dere stod trygge i dere selv og i deres valg om å ta imot og takke for deres vitnemål uten fysisk kontakt, uavhengig av årsak. Det er selvfølgelig deres rett. Å bli berørt uten samtykke er selvfølgelig et overgrep. Ei heller har noen rett til å tillegge dere intensjoner slik denne rektoren gjør. Ved å snakke om seg selv til dere ‘som en norsk kvinne i arbeidslivet som dere bare må lære dere å håndhilse på dersom det skal gå dere godt i Norge’, avslører hun at hun snakker til dere som om dere er voksne menn som utviser forakt for henne som vestlig kvinne. Hvordan forstå det annerledes? Det er enda et lag av grov urett.
Vi er mange i Norge som unngår kroppskontakt med spesifikke andre av ulike årsaker. Det skal det selvfølgelig være rom for. Da min datter ble ferdig med syvende klasse tok hun imot vitnemål og rose uten å gi sin mannlige lærer klem eller håndtrykk. Hva så, ikke sant. Læreren er selv vegetarianer og komfortabel med at noen velger annerledes. Det er ikke noe man trenger å ta som en personlig fornærmelse, og seremonien fortsatte som vanlig. Nå er dere heldigvis kvitt denne rektoren, gratulerer, Alhamdulillah! Jeg ber til Allah om at rektoren på deres eventuelle nye skoler er profesjonelle, som holder sine følelser og meninger i sjakk og underordnet sine elevers grunnleggende rettigheter.
Grunnskoledirektøren understreker forresten overfor Nettavisen at ‘hendelsen som skjedde på Oslo-skolen er ikke noe vi opplever til vanlig i Osloskolen.’ Vi er mange som ikke er helt enige i det, og som bærer i oss vonde erfaringer som sjelden eller aldri når offentligheten. Kanskje er dette tiden for å endre på det.