Skolen som slagmark

· Gjesteinnlegg,Skole

Gjesteinnlegg av Rahma Søvik (samfunnsviter), Leyla Hasic (økonom, kunstner og aktivist), Hanne Jensen (hjemmeværende og aktivist), Messika El Houssni (ansatt i Osloskolen) og Hamda Ishqair (Quranlærer og tannlege)

Skolen ble omtalt som en slagmark, 'selve spydspissen' i det politiske prosjektet med å fornorske samene og nasjonale minoriteter:

'Blant myndighetene var det nå full enighet om at fornorskingspolitikken måtte både eskaleres og innskjerpes, 'medens der endnu er Tid'… Det ble manet til kamp, nærmest i militære metaforer, med skolen som slagmark og lærerne som frontsoldater, i krig om elevenes språk, kultur og identitet.' (Niemi 1997: 268 ref i Niemi 2017: 139) 

Som muslimske mødre med erfaring fra fellesskolen, finner vi metaforen beskrivende. Rektoren som tvang seg på de mindreårige guttene hylles for å ha satt 'hardt mot hardt,' også på læreres åpne Facebook-grupper, og med det har muslimske foreldre fått en fersk påminnelse om hvor utrygge og ubeskyttet våre barn kan være i den norske skolen. Deres rettsvern avhenger altså av den enkelte lærer og /eller ledelse, og av foreldrenes beslutning om å sende klage til rektor og/eller videre til statsforvalter. Rektoren mottok en hyllest av Anders Magnus i Nettavisen. Som regel himler vi med øynene over tekster som denne, men denne kan ikke overses da denne kortslutningen av en tekst er utløst av journalistens syn på våre barn, som han ikke engang omtaler som barn, men som ‘patriarkalske unge menn’ som ser på kvinner som ‘et underlegent kjønn.’ Journalisten omtaler våre ektemenn som bærere av kvinnefiendtlige holdninger: At de er fra fremmede kulturer hvor vi er underkastet dem. Det vi lærer barna våre er ifølge Magnus ‘på full kollisjonskurs med likestillings-idealene som ellers preger det norske samfunnet.’ Derfor er skolen stedet der ‘barna skal oppdras til likestilling og likeverd mellom kjønnene.’ Der de skal opplyses, som Jaffe-Walter (2016: 146) skriver, av lærere som ..engages in an exchange that involves scrutinizing immigrant students’ beliefs in order to encourage the student to embrace liberal values.’ (s.146). Ikke rart at skole-hjemsamarbeidet i mange tilfeller er ikke-eksisterende, eller at unge gutter utagerer i norske klasserom dersom skoleansatte møter og behandler elever og foreldre på bakgrunn av denne ‘kunnskapen’.

 

Skolen skal opplære barna våre til hva?

Vi lurer på hvordan Magnus får det til å henge på grep at ikke-berøring er likebetydende med et syn på kvinner som det underlegne kjønn. Er vår ikke-berøring av fremmede menn tegn på at vi tenker på menn som underlegne oss? Det er vel mer rasjonelt å tenke på uønskede berøringer som problematisk. Metoo-kampanjen avslørte et verdensomspennende syn på kvinner som underliggende mannens lyst og behov. ‘Har han lyst, har han lov'; et råttent kvinnesyn som verken kjenner etnisk opphav, religiøs tilhørighet eller nasjonale grenser. ‘Men det er en annen sak,’ vil Magnus antagelig svare. Nei. Seksuell trakassering og overgrep på den skalaen i politiet, i politikken, i militæret, under konsultasjon hos psykiatere og leger, i arbeidslivet (og listen er lang), er ‘ikke en annen sak.’ Det er saker som sier noe om hva gutter og menn opplever rom til å gjøre mot kvinner, og som altfor ofte unnslipper straff og sanksjoner. Det vet norske kvinner. Mange forteller at de vurderer å ikke anmelde fordi påkjenningen blir så stor når også deres sak henlegges. Islams retningslinjer for omgang med motsatt kjønn er beskyttende og betryggende for oss som kvinner. Kall de hva du vil. Vi vil ikke bytte de ut for alt i verden.

Om Magnus spurte kvinnene han har rundt seg: «Hva er verst, at en mann avstår fra å ta på deg, eller at en mann forgriper seg på deg.» Hva ville de ha svart? Så mye vrede, misnøye og moralsk panikk over at en muslimsk gutt ikke ville ta på en voksen kvinne. Hvor er disse kraftige reaksjonene i form av kronikker, kommentarer og støtteerklæringer når mediene varsler om menn som forgriper seg på kvinner? Det har blitt så normalt, ikke sant?

 

Norske læreres assimileringsarbeid

Det er mange som har noe å si om denne rektorens karriere som lærer og rektor i Osloskolen. Disse historiene blir nå samlet inn av muslimer i Oslo. Diskriminering av foreldre og elever på bakgrunn av etnisitet, og manglende respekt for andres intimgrense avler hvert fall ikke gode relasjoner. Guttens valg kan Magnus, rektor og alle som støtter henne mislike, hate og forakte så mye de orker. 'Vi bor i Norge', og her skal alle kunne utøve sin lovfestede tanke- og trosfrihet, uberørt av noens sårede ego. Mange av oss muslimer har ingen planer om å adoptere den liberale formen for norskhet. Jaffe-Walter skriver at muslimer ofte blir ansett som ‘ikke-assimilerbare’ til mange læreres store frustrasjon. En av lærerne på den danske ungdomsskolen sa til Jaffe-Walter: ‘..we try and try and try and many of them have been here for generations and still I am sure that we will not see any light within the next two generations. I think it is tragic that it is like that.’ Læreren var så oppgitt over at den muslimske jenta ikke ville gifte seg med en dansk ikke-muslimsk gutt. Den samme læreren oppmuntret også jentene til å ha sex før ekteskapet for å ‘bli kjent’ med personen de vurderte å gifte seg med. Men å unngå sex før ekteskap er fortsatt mange kristne og muslimers ideal, til tross for ivrige læreres assimileringsarbeid.

Vi barn av Norge har vokst opp med å høre at vi er frie til å velge vår vei uavhengig av familien, men det vi sitter igjen med snart midtveis i livet, er at det norske samfunnet først og fremst er foregangsland i retning dobbeltmoral. Utdanningen og politikken minner mer om en høvling av det som ikke hører flertallet til, og som er spesielt aggressivt mot religiøsitet. Magnus som er så bekymret for ‘kvinnefiendtlige holdninger har fått lov til å manifestere seg i det norske samfunnet' som han åpenbart ser i sammenheng med muslimer i Norge, burde være meget fornøyd med hvordan fellesskolen brukes aktivt for å 'få skikk' på muslimer.

 

Den neste generasjonen muslimer

Vi er født på 80 og 90-tallet, har rukket å bli voksne kvinner, funnet mannen i vårt liv , giftet oss og fått barn. Mange av oss valgte å ta høy utdanning og delta i arbeidslivet. Andre har benyttet sin valgfrihet til å foredle morsrollen i hjemmesfæren, eller en miks av disse. Vi takker Allah for at vi har islam som veileder oss gjennom hverdagen og livet, og som former oss og våre ektemenn til å være gode, varme og lojale mot hverandre og med våre barn. Tiden som forelder er spesielt krevende i et samfunn der vi er i mindretall. Som foreldre kan vi ikke tie når barna våre adultifiseres og får sine privatliv invadert. Ei heller når vi som foreldre infantiliseres og blir fratatt vår foreldreintegritet. Å tie nå, er å svikte den oppvoksende generasjonen muslimer og foreldregenerasjonen som nå forsøker å holde hodet over vann i dette landet de ble oppvokst i, der grepet strammes stadig hardere rundt muslimers eksistens. Rektors forkastelige behandling av guttene og deres foreldre minner oss på viktigheten av å følge med på skolen med argusøyne, og virkelig lytte til det barna våre forteller fra sin skolehverdag. Ikke en eneste skoleansatt bør slippe unna uthulingen av skole-hjemsamarbeidet eller av våre barns grunnleggende rettigheter.

Vi har fått en påminnelse om at fellesskolen fortsatt er en slagmark, og der skal vi befinne oss til barna har kommet trygt ut på andre siden.