Opplevelser med Barnevernet

Lesernes egne historier


Historie 1:

«Jeg ble meldt til barnevernet for mange år siden av noen i familien.

Det startet med at jeg mottok et brev i posten, og måtte møte opp for en samtale hos barnevernet hvor jeg ble informert om hva bekymringen mot meg gikk ut på samt mulige tiltak som fantes. Et av tiltakene
som ble nevnt var omsorgsovertakelse. Det å sitte og høre at man potensielt kan
risikere å miste barnet sitt, og at barnet kan risikere å miste sine foreldre
og evt søsken, er ubeskrivelig vondt. Det er en ekstrem psykisk påkjenning og
man blir veldig, veldig redd. Tanken på å miste noe av det kjæreste man har i
livet sitt, og ikke minst tankene rundt hvor traumatiserende og vanskelig det
vil være for barnet, å bli tatt vekk fra sin egen familie ved tvang, alt det
som barnet finner trygt og godt og som det elsker, det er hjerteskjærende og
vanskelig å fatte at noen kan rettferdiggjøre (sett bort i fra ekstreme
tilfeller). Alhamdolillah, det endte til slutt med henleggelse. Det eneste som
holdt meg oppe gjennom den tunge tiden var islam. Det var en utrolig vanskelig
tid.

Underveis i utredningen skjedde det blant annet at ansatte fra barnevernet møtte opp på skolen på et tidspunkt hvor flere foreldre til mitt barns medelever var til stede. De kom for å ha et møte med barnet mitt. Dette resulterte i at alle andre på trinnet forstod at vi hadde en sak gående
med barnevernet, noe jeg opplevde som uprofesjonelt fra barnevernets side.
Barnet mitt ønsket at jeg skulle bli med inn på møtet, men jeg visste at jeg
ikke fikk lov til det. Så jeg prøvde i stedet å berolige barnet mitt om at h*n
kunne gå inn med dem, og at det ville gå fint.

Bortsett fra det var de ansatte i barnevernet ganskeprofesjonelle.

 

Jeg synes det er viktig å få frem problematikken rundt tankegangen: «det bedre å melde én gang for mye». Å melde én gang for mye kan i noen tilfeller ødelegge en familie, nettopp fordi det er en så ekstrem psykisk
belastning. Dette skjedde også i mitt tilfelle, jeg begynte å slite veldig
psykisk men turte ikke gå til legen med disse psykiske vanskene fordi jeg
fryktet at det kunne bli brukt mot meg. Alhamdolillah jeg har det mye bedre
psykisk nå, men jeg analyserer fortsatt situasjoner og tanken på barnevernet
ligger alltid i bakhodet.

 

En annen ting som er spesielt når det kommer til barneverneter konseptet med at en fremmed skal komme hjem til deg, vurdere deg og barnet og muligens lage sine egne tolkninger, selv om vedkommende kan være en ung kvinne i starten av 20 årene som ikke har egne barn, mens den hun skal observere kan
være en erfaren mor med kanskje 3 eller 4 barn. Barnevernspedagog er kun en 3
årig utdannelse. Jeg synes også det er svært problematisk at samme instans som
skal tilby hjelp til barnefamilier som sliter, har makten til å ta barna bort
fra sine foreldre, og foreldrene bort fra barnet ved tvang. Selv om barnet ikke
vil selv, gråter, skriker, blir dypt traumatisert og formidler at det vil være
hos foreldrene (merk at ved ekstreme situasjoner som rusmisbruk, seksuelle
overgrep o.l blir saken en annen).

 

Hvordan kan foreldre som sliter trygt søke hjelp når de samtidig vet at de risikerer at det skapes en bekymring rundt dem som i verste fall kan resultere i en omsorgsovertakelse?»

 

broken image


Historie 2:


«Jeg jobbet som vikar i en barnehage. På en avdeling var det et etnisk norsk barn som pedagogisk leder hadde vært bekymret over i lang tid. Barnet var skittent, for lite mat. Ikke rett klær. Moren hentet med AirPods. Moren hentet for sent. Snakket ikke ordentlig med barnet. Var alltid stresset, og så videre.
Disse foreldrene har veldig god økonomi, og høye stillinger. Ped. leder hadde et
møte med styrer. Fordi hun ville sende bekymringsmelding til Barnevernet. Styrer ville
ikke sende bekymringsmelding pga «bhg kan få dårlig rykte» og «stakkars mor er
sikkert sliten. Hun har en veldig viktig jobb».

Uken etterpå var jeg vikar i en annen avdeling i samme bhg. Et barn av utenlandsk opprinnelse sa at faren hadde slått hen på hånden. Det hadde ikke vært noen bekymring knyttet til dette barnet før. Denne ped. lederen gikk også ned til styrer for å sende bekymringsmelding. Det ble sent melding
umiddelbart. Det ble sagt bla «i denne kulturen er det vanlig med oppdrager
vold».

Dette er en sak som jeg ikke klarer å glemme. Det er ganske personlig for meg, siden jeg som etnisk norsk vokste opp i en «fin» familie med god økonomi med vold, hvor ingen grep inn.»

 

broken image

 

Historie 3:

 

«Min historie medbarnevernet startet da vår sønn var ca 1 år gammel. Sønnen vår har siden fødsel
hatt problemer med å finne seg til rette med søvn og roen generelt, så vi hadde
en svært utfordrende tid med lite søvn å ingen til å avlaste eller hjelpe til
siden ingen av våre familier bodde nært nok til å kunne bidra. Vi klarte oss
fint, å håndterte denne perioden relativt greit alt tatt i betraktning. Vi har
aldri hatt en spesiell usunn eller skadelig håndteringsstrategi når det kommer
til utfordringer eller håndteringer av sosiale konflikter. Det var en veldig
tung og belastende tid for oss som nybakte foreldre.

Det var hos helsestasjonen det hele startet. Jeg var innom med vår sønn for oppfølging av vekt og vekst da jeg nevnte for helsesøster at vi slet veldig med å få guttungen til å sove. Forklarte henne litt kort om at
det var mye gråt, inn og ut av sykehus for mistanke om stille refluks,
kiropraktor, og så videre. På grunn av frustrasjon lette jeg den gang mye på
internett etter råd og erfaringer fra andre foreldre, som de hadde skapt seg
etter å ha vært igjennom samme senario. Flere nevnte Melatonindråper som et
fint alternativ, hvor flere hadde hatt positiv erfaring med bruk av dette. Jeg
sa vi hadde oppsøkt flere ulike behandlingssentre for å prøve å finne ut av hva
som kunne være galt med vår sønn, fordi det var åpenbart at han ikke hadde det
helt bra siden han gråt konstant å sleit med å finne roen. Helsesøster foreslo
en slik søvngruppe man kunne melde seg på, for å bli bedre til å mestre slike
søvnvansker.. Men siden jeg var alene på helsestasjonen ønsket jeg ikke takke
hverken ja eller nei, da jeg liker å ta slike avgjørelser sammen med min mann.

En uke etterpå fikk vi brev i posten om innkalling hos BUP, som er forkortelse for Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Der ble vi tatt imot av en dame i begynnelsen av 50 årene. Vi satte oss ned å begynte så smått å prate litt om hvilke utfordringer vi hadde mtp vår lille sønn og hans søvnproblemer.
Saken ble lagt frem slik at jeg som mor hadde oppsøkt helsestasjon, fortalt at
det var noe feil med vår sønn å at jeg hadde etterspurt medikamenter for å få
ungen til å sovne. Etterfulgt av å ha blitt fremstilt slik spør hun meg om jeg
selv har valgt å bli muslim (jeg hadde på det tidspunktet nylig konvertert til
islam) hvordan min mentale helse var, om jeg hadde venner her jeg bor (er
tilflytter fra en annen by), og lignende. Det handlet ikke lengre om å finne løsninger for søvnproblemene, men om å undersøke meg som omsorgspersonen til barnet. Der og da aksepterte jeg vel kanskje dette som jeg ble utsatt for, siden jeg var så desperat etter å få hjelp til å løse søvnproblemene.

Etter den første samtalen med BUP så fikk jeg en ny innkalling hvor jeg ble plassert inne på et rom med en sofa og en del leker.

Jeg fikk beskjed om å gå inn på dette rommet, der skulle jeg sitte helt til en
annen voksen kom inn, så skulle jeg forlate rommet å komme tilbake. Da jeg kom
inn så jeg et stort speil på veggen; og bak speilet satt det mennesker for å
observere meg og analysere hele opplegget. Jeg husker jeg var veldig utilpass,
lo litt av nervøsitet og klarte ikke helt å samle tankene. Leken med guttungen
ble veldig preget av dette, og jeg husker jeg ga han en lekedukke å lo litt
nervøst. Nå er det noen år siden, så jeg husker ikke detaljene til punkt og
prikke.. Men hele opplegget handlet om å kartlegge MEG, og ikke barnet.

Jeg forlangte et møte med helsesøster, noe de godtok. I det møtet var det to andre fra barnevernstjenesten tilstede for å observere og høre hva dette gjaldt. Vi ville ha svar på hvorfor vår helsesøster hadde gått veien
med å sende bekymringsmelding til BUP, men hun ga oss aldri et konkret svar.
Etter en ukes tid etter siste besøk hos BUP fikk jeg et sammendrag som var
blitt skrevet av de som observerte meg inne på dette rommet. Der sto det helt
grusomme ting, som at jeg var mer eller mindre uegnet til å være mor, upassende
lek med barnet, fravikende adferdsmønster osv. Som sagt begynner dette å bli en
del år siden, men jeg husker jeg begynte å strigråte da jeg leste hva de hadde
skrevet om meg, det var så uvirkelig. Jeg følte meg forrådt og ført bak lyset, den
følelsen kommer jeg aldri til å glemme. Jeg følte meg som et eksperiment, en
forsøkskanin i en sak som var blitt tvistet til det aller verste man kunne
tenke seg. Det føltes som et justismord!

Det gikk rundt en uke etter siste møte på helsestasjonen før vi fikk besøk av to hyggelige damer fra Barnevernet. De forklarte det var ren rutine å at det var pålagt med et slikt hjemmebesøk. Dette besøket gikk greit for seg, og begge damene som kom hjem til meg satt som et spørsmålstegn på slutten
av dagen å lurte egentlig på hvorfor de var hjemme hos oss, slik vi selv
gjorde. Igjen krevde vi et møte med behandleren vi hadde fått utdelt hos BUP.
På dette møtet beklaget hun som driftet saken for «min opplevelse» av det hele,
men ga aldri en beklagelse for den uretten jeg/vi hadde blitt påført. Saken ble
henlagt å vi har aldri hørt noe siden den gang. Nå nærmer det seg 6 år siden.
Min erfaring har resultert til at mye av min tillitt til det norske helsevesenet
er blitt svært svekket.»

 

broken image

Historie 4:

«Denne hendelsen skjedde et nært familiemedlem av meg. Hun var alenemor og hadde plassert hennes datter i barnehage, datteren var på det tidspunktet to år. Noen måneder etter barnehagestarten tok familiemedlemmet mitt opp med barnehagen at hun ikke ønsket at datterens bleie skulle skiftes av
mannlige ansatte, men kun av kvinner. Barnehagen gjorde ikke noe spesielt ut av
det der og da, men mitt inntrykk er at det har sammenheng med det som skjedde
noen uker senere: Mitt familiemedlem fikk i forbindelse med henting i BHG
beskjed om at barnehagen hadde kontaktet Barnevernet med mistanke om at hennes
2 år gamle datter hadde blitt utsatt for voldtekt hjemmefra. Ansatte fra
barnevernet ble med til sykehuset hvor det ble utført undersøkelse av 2
åringens underliv visstnok på grunn av mistanke om voldtekt. Etter undersøkelsen
fikk barnets mor til slutt vite at sannheten var ikke at de mistenkte voldtekt,
men at de mistenkte at jenta hadde blitt omskåret.

 

De hadde så klart ikke funnet bevis for dette eller noe som indikerte at det kunne være tilfelle, så
det ble henlagt der og da. Det merkelige med alt dette er at jenta hadde da
allerede gått i barnehagen flere måneder og selvsagt blitt skiftet bleie på
utallige ganger. Ville man ikke da sett allerede i begynnelsen at det var tegn
på omskjæring eller lignende? I tillegg hadde hverken moren eller barnet vært
ute av Norge fra barnet ble født og opp til dette tidspunktet. Inntrykket man
sitter igjen med er at barnehagens henvendelse til Barnevernet var en reaksjon
på at barnets mor ikke ønsket mannlige ansatte til å utføre bleieskift.»

 

broken image

Historie 5:

«Barnevernet kom til sykehuset uten forvarsel noen timer etter at jeg fødte min datter, og ville at jeg skulle dra på mødrehjem med mitt nyfødte barn, hvilket jeg ikke så noen grunn til. Så når de ikke fikk tvunget
meg til å dra på det mødrehjemmet der og da så gjorde de det på sin egen måte i stedet.

De kom da i stedet og tok min datter på knappe 4 måneder, på nyttårsaften mens hele familien satt samlet. 14 politifolk og 2 fra barnevernet dukket opp på døra klokken 01 på natta. De tok min datter mens jeg ammet henne. Deres grunn var at de mente hjernen min ikke var ferdig utviklet. Jeg skulle
fylle 18 år 9 måneder senere.

Jeg hadde ikke historikk med barnevernet, ei heller i svangerskapet, og jeg hadde ikke fått noen som helst beskjed i forkant at de ville møte opp på sykehuset eller senere komme for å ta datteren min fra meg. Det
var kun at jeg var under 18 år som var deres begrunnelse. Etter 1 måned fikk
jeg datteren min tilbake, og måtte bo på ett mødrehjem og krisesenter i 6
måneder etter jeg fikk henne tilbake. Mødre hjemmet som jeg bodde i sa at jeg
aldri skulle ha vært der eller hatt noe med BV å gjøre fordi jeg tok godt vare
på mitt barn.

Det har preget meg mye i ettertid. Følte meg forfulgt og overvåket i mitt eget hjem. Trodde at noen hadde låst seg inn i leiligheten å satt opp kamera. Jeg sliter i dag med PTSD og angst. Jeg har ikke turt å ha
flere barn i frykt for at dem skal ta barnet fra meg. Jeg frykter BV selv om jeg
vet at jeg er en veldig god mor og gjør alt for mitt barn. Jeg sliter ganske
mye med traumer. Min lillebror som var 4 år den gang sliter dagen i dag når det
bankes på døra og han er nå 22 år. Han nekter å åpne døra. Han var tilstede da alt skjedde. Min mor var den eneste voksne i huset, resten var under 18 år. Hvem plasserer en 17 åring på krisesenter?
SubhanAllah. Det er helt forferdelig. Fordi man glemmer å leve. Livet blir til frykt på en måte. Takket være dem. Traumer kan kanskje bli "glemt" i minnet, men kroppen glemmer aldri. Det sjokket og frykten
man blir påført unner jeg ingen.»

broken image

«Barnet mitt har kun gått på barnehage noen få uker. Allerede har barnehagen kontaktet barnevernet og oppgitt at grunnen er at barnet mitt ikke kan kle på seg selv og fremdeles får melk på flaske. H*n er bare 2 år…»

 


Historie 7:

 

«Jeg ønsket hjelp frivillig da jeg var i en livskrise etter skilsmisse (psykisk og fysisk vold) og hadde ingen støtte fra familien. Ba om hjelp og støtte fra barnevernet i overgangsfasen. Opplevde lite forståelse og
hjelp, samt at barnevernet har lav kulturell kompetanse. Den eldste gutten min
slet, men vi fikk ingen hjelp. Vi ble bare kasteball i systemet. Til slutt trakk
jeg meg, da det belastet meg veldig psykisk. De har ikke tatt kontakt med meg
siden april 2023. Alhamdullilah det går bra. Jeg prøver mitt beste for barna. Men
det var sårt å bli avvist av systemet. De har ikke ressurser til å hjelpe
kvinner og barn som skiller seg fra voldelige relasjoner. Det finnes ikke
støtteapparat for dem. Jeg ønsket at de ga foreldreveiledning til barnas far.
Og samtaler med barna. Og støtte oss i at vi tok riktig valg. At det er bra for
barna ikke leve med vold og mye konflikt hjemme. De skadene som har skjedd
barna kunne de fått hjelp og veiledning til å håndtere.

Jeg var veldig dårlig etter 18 års ekteskap med mye vonde opplevelser. Da kunne barnevern vært der og hjelpe barna og støtte meg opp i dette så jeg kunne være en sterk mor, til jeg kom meg på beina igjen. Jeg
ønsket også at barnevernet skulle være til stede og følge opp samvær med far,
men de gjorde ikke det heller.»

 

broken image

 

Etterord fra Muslimske Mødre

Dette innlegget er ikke ment for å svartmale Barnevernet. Vi ønsket å høre våre leseres erfaringer, for å høre hva slags opplevelser som finnes der ute. Det resulterte i historiene dere kan lese i dette innlegget. Det som kommer frem er at ikke alle bekymringsmeldingene er reelle og skadene dette påfører familien kan være enorme, til den grad at en urettmessig bekymringsmelding kan føre til problemer i familien som de ikke hadde i utgangspunktet. Eksempler på dette som blir nevnt i historiene ovenfor er psykiske plager og lidelser som angst, paranoia, ekstrem og lammende frykt som hindrer mennesker i å leve frie liv, samt PTSD.

Nå er det heldigvis utrolig få tilfeller statistisk sett der grov vold, incest og rusmisbruk er grunnen til at barnevernet blir involvert. Men da kommer spørsmålet om hvorfor det blir så mye innblanding på grunn av "små" hendelser, misforståelser, og feiltolkninger?

Vårt inntrykk er at dette kan føre til økt mistillit mot barnevernet, og at de som faktisk kunne trengt hjelp eller veiledning ikke vil tørre å be om det.

 

 

وَلَا تَحْسَبَنَّ ٱللَّهَ غَـٰفِلًا عَمَّا يَعْمَلُ ٱلظَّـٰلِمُونَ ۚ

"Og ikke tro at Allah ikke er klar over hva undertrykkerne gjør"

(Tilnærmet betydning)

Surah Ibrahim, ayah 42