Når hjertet dunker ut av brystkassen

En ny baby, et nytt familiemedlem. En stor opplevelse man som familie gleder seg til. Man har ventet lenge, lurt på hvordan barnet kommer til å se ut, tenkt på navn, sett for seg hvordan forholdet mellom søsknene kan komme til å bli, sett for seg alt man vil gjøre sammen som en familie... For å så sitte på et rom på barselavdelingen få dager etter fødsel, med brystspreng, melk som renner og man har fortsatt på seg bleie etter fødselen, man er proppfull av hormoner og følelser, og får beskjeden: "Vi skal sende bekymringsmelding til barnevernet".

Det høres kanskje ut som et mareritt? Vel, det var slik det føltes også da jeg opplevde nettopp dette. Allah har velsignet meg med 3 barn, og jeg har aldri utsatt dem for mishandling, vold, vanskjøtsel, omsorgssvikt eller noe i den kategorien. Tvert imot så har jeg gjort mitt beste for å gi dem et godt liv og massevis av kjærlighet og omsorg.

Allikevel satt jeg der på sykehuset med en liten nyfødt baby og fikk beskjed fra sykehusansatte at det ville bli sendt bekymringsmelding på meg, basert på sykehusansattes misforståelser og personlige tolkninger.

Det føltes der og da som om verden raste sammen.

Det gjorde ikke saken bedre at de slo fast at det var absolutt ingenting jeg kunne gjøre for å hindre dem i å sende bekymringsmelding, det var allerede bestemt. Selv om jeg hadde fulgt alle sykehusets anbefalinger og råd så var ikke det nok.

 

Jeg begynte å se for meg, hva om barna mine faktisk blir tatt fra meg? Hva hvis min (daværende) nyfødte, 2 åring og 4 åring blir plassert i et annet hjem med fremmede mennesker, som ikke elsker dem slik som jeg elsker dem, og som aldri vil kunne gi mine barn like god omsorg som meg. Jeg så for meg hvor traumatisert min 2 åring og 4 åring hadde blitt, de som aldri har vært borte fra meg, med unntak av når jeg har vært på sykehus i forbindelse med fødsel. Jeg så for meg barnas redsel og desperasjon. De barna som ser på meg som selve ankeret i livene deres, hvordan hadde de taklet å bli tatt fra sine kjærlige og omsorgsfulle foreldre og bli plassert hos en helt fremmed familie?

 

Alhamdolillah, jeg slapp å se min frykt bli realisert. Min sak ble raskt henlagt, selv om jeg aldri fikk vite konkret hva som var begrunnelsen for deres såkalte bekymring. Men frykten henger fortsatt igjen, man bærer det med seg i hverdagen. Kan en ansatt på sykehuset, eller helsestasjonen eller skolen bestemme seg for å tolke noe på en negativ måte? Eller stille barna ledende spørsmål i forsøk på å fiske etter det svaret deres fordommer forteller dem at de burde høre..?

 

Hvorfor er det slik at selv mennesker som er gode og omsorgsfulle foreldre allikevel lever med bekymring for å bli fratatt barna sine? Etter denne hendelsen kunne jeg ta meg selv i å lure på om for eksempel barnevernet skulle stå og vente på meg på helsestasjonen ved neste kontroll, eller at de plutselig skulle banke på døra. Jeg begynte å overtenke, og analysere, både egne og andres alminnelige uttalelser og lure på om dette kan tolkes slik eller sånn. Jeg var som mange av dere som leser dette og tenkte at, "Man får vel ikke barna tatt fra seg med mindre man har vært voldelig, er rusmisbruker, begår overgrep...", og lignende. Men i realiteten viser det seg at ikke nødvendigvis er tilfellet. Jeg var også en av de som tenkte at "Jeg kan språket, jeg er født og oppvokst her, jeg kan mine rettigheter" men det fikk jeg erfare at ikke nødvendigvis spiller noen rolle om noen først bestemmer seg for å sende bekymringsmelding, selv om det er på sviktende grunnlag.

Alhamdolillah, vi kom oss gjennom det, og jeg har fortsatt mine 3 nydelige barn hos meg. Men samtidig har dette ført til at jeg og min mann har blitt enige om at det, in shaa Allah, aldri blir flere fødsler i det landet hvor vi gikk gjennom denne opplevelsen. Hva hjelper det om Norge eller andre vestlige land har "det beste helsevesenet" (diskuterbart) og "gratis" helsehjelp (ikke gratis, man betaler for det gjennom høy skatt), om man lever med konstant frykt, og risikerer at barnet du har født blir tatt fra deg? For vår del har vi funnet ut at det rett og slett ikke er verdt det. Siden jeg gikk gravid første gang så har jeg alltid sett frem til å få flere barn, helt til denne opplevelsen erstattet håpefulle drømmer med angst og frykt.

Måtte Allah beskytte og bevare våre barn.

 

Videre lesing og kilder:

https://www.bufdir.no/statistikk-og-analyse/barnevern/barnevernstiltak-til-barn-med-innvandrerbakgrunn

https://www.dagen.se/debatt/2023/04/13/barn-mar-bast-hos-sina-foraldrar-aven-om-hemmiljon-brister/

https://www.bufdir.no/statistikk-og-analyse/barnevern/bekymringsmeldinger-til-barnevernet

https://www.ssb.no/statbank/list/barneverng

https://mhskanland.net/page64/page447/page447.html