Livet som (nesten) skjermfri

 

Er det mulig å la barna være uten skjermer?

Skjermer og barn er et hett tema som stadig blir nevnt både av foreldre, myndigheter, lærere og forskere. Skjermene har fått stadig mer plass de siste 10 årene, i våre hjem, på skolen og til og med i en del
barnehager. Samtidig kommer det med jevne mellomrom forskning som tyder på at
bruk av skjermer kan ha en rekke negative konsekvenser. Mange har kanskje også
opplevd selv på egne barn hvordan det kan være vanskelig å avslutte en runde med
iPad eller Playstation uten sure miner, eller merket at barna får en dårligere
holdning og kortere lunte etter en periode foran skjermen.

Jeg skal ikke snakke på vegne av andre eller bestemme over hvordan andre skal leve, men jeg vil dele mine erfaringer, i håp om at noen finner nytte av det.

Da min første ble født var det ikke noen selvfølge at vi ikke skulle ha skjerm til henne. De fleste mødre jeg kjente ga barna daglig skjermtid, og da datteren min kom til verden bodde vi med slektninger i deres
hus, og de bestemte i stor grad når TV skulle være på. Det var langt ifra en
ideell situasjon og ikke noe jeg vil anbefale videre. På bakgrunn av de to
nevnte faktorene pleide jeg også å sette på TV til datteren min, selv om hun
egentlig var alt for liten til å skjønne noe av det. Jeg glattet over den
dårlige følelsen med at det var jo «islamsk barne- tv» jeg satte på for henne,
uten musikk og med historier om god moral og bønn og så videre. Men likevel ble
jeg ikke helt kvitt den følelsen.

Etter hvert da datteren min var blitt over et år flyttet vi og fikk vår egen leilighet. Samtidig hadde jeg begynt å lese mer om dette med skjermtid for barn, både fra forskning og fra et islamsk perspektiv. Med egen
leilighet var det mye lettere å sette begrensninger, så skjermtiden ble kuttet
ned helt til den i praksis ble kuttet helt ut. I stedet prøvde jeg å engasjere
datteren min med andre aktiviteter, leke med henne, la henne observere meg og «hjelpe
til» på kjøkkenet. Hun var fortsatt liten og hadde ikke noe problem med å
akseptere at skjermen ble borte. Det hjalp også at vi aldri har kjøpt hverken TV
eller nettbrett.

Etter hvert kom baby nummer 2, og min eldste datter hadde da passert to år. Nå følte jeg at jeg kunne begynne å lære henne ting, som f.eks farger, bokstaver, tall og så videre. Jeg laget enkle oppgaver til henne for å trene opp logisk sans og andre ferdigheter. Det ble mye høytlesing og hun lekte
selv med lekene sine, og etter hvert med lillesøster. Slik gikk dagene. Vi pleide
også å gå turer ute i naturen når vi hadde mulighet til det.

Senere da lillesøster ble litt større merket jeg stor forskjell på hun som hadde en del skjerm som baby og hun som var skjermfri fra dag 1. Jeg har i ettertid undret meg over om dette har sammenheng eller om det
kun er tilfeldig, at barna rett og slett bare er forskjellige. Første barnet
kunne ikke snakke ordentlig før hun var over 2 år, før det gikk det kun i
enkelte ord og veldig korte fraser. Hun slet også med uttale en del ord riktig.
Barn nummer to derimot begynte å snakke mye tidligere, og da hun var 1,5 år
kunne hun allerede snakke i fulle setninger. Om dette har sammenheng eller ikke
vil vi sikkert aldri kunne fastslå, men jeg får følelsen av at det i det minste
spiller en liten rolle. Og Allah vet best.

Da eldste passerte 3 år ville vi fokusere mer på Quran, at hun skulle komme i gang med memorering. Her føler jeg definitivt at det har vært til stor hjelp å ikke ha skjerm, for en skjerm med morsomme figurerer som hopper opp og ned kan være ekstremt vanskelig å konkurrere med. Vi voksne vet
godt at det er lite som er så underholdende som en skjerm, så hva med små barn
som i motsetning til oss ikke forstår hvorfor man leser Quran og hva det egentlig
vil si å få belønning fra Allah? Som dere kanskje har skjønt gjennom denne
teksten så har ingen av barna gått i barnehage, så de har også vært hjemme med
meg, hvilket også er til stor hjelp når det kommer til å innføre gode rutiner
med tanke på Quran memorering og annen læring. Alhamdolillah for den
muligheten.

Jeg ser at barna har det fint uten skjerm. De leker, de lærer, vi tilbringer tid sammen og knytter bånd til hverandre. Jeg føler ikke at skjermen er noe de trenger eller at det har noen som helst nytte for dem.
Dersom jeg vil lære dem om islam, eller hvilket som helst annet tema, så kan jeg lese
for dem om det, eller at jeg leser på egenhånd og deretter gjenforteller for
dem. Da får de også læring som er tilpasset til deres nivå og på en talemåte
som er lett forståelig for dem. Kanskje det blir aktuelt i fremtiden å innføre
skjerm til en viss tid per uke eller noe lignende, men foreløpig lar vi være å
ha fast skjermtid. De får se noe en sjelden gang i blant, men det er da nøye
utvalgt materiale og for en veldig kort tid, og det kan gå en måned uten at de
får se noe. Siden skjermtid er såpass uvanlig for dem så krever de ikke å se rare
upassende tegnefilmer, og godtar enkelt det jeg har valgt ut for dem. Det kan
være for eksempel et klipp fra en naturdokumentar uten lyd, eller klipp fra
dokumentar om Makkah og Madina.

broken image

Jeg tror også at skjerm kan være negativt spesielt for muslimske barn, på grunn av at barn absorberer alt som er rundt seg og har en tendens til å begynne å etterligne det /de som fanger oppmerksomheten. F.eks en venn i barnehagen som egentlig ikke har spesielt god oppførsel, eller en
tegnefilmfigur som de synes er kul eller morsom. Vil vi egentlig at våre
muslimske barn skal se opp til noen som ikke er verdt å se opp til, og som i
mange tilfeller lærer barna dårlige ting? Hvor mange tegnefilmer er det ikke
som lærer barna å være frekk mot foreldrene sine, ha dårlige manerer, gjøre
rampestreker på bekostning av andre eller oppmuntrer dem til sang og dans?

Det er også en gjenganger at mange muslimske foreldre sier de ikke får barna til å f.eks lese Quran, memorere Quran, lære om islam og så videre. Mange sier at barna rett og slett er uinteressert eller ikke klarer å sitte i ro lenge nok til å få med seg noe. Dette kan sikkert ha mange grunner,
men man bør kanskje vurdere om å kutte ned skjerm kan være et alternativ, i det minste for å se om det har noen effekt.

Så om du har lest alt dette og tenker at du vil teste en skjermfri (eller nesten skjermfri) hverdag med barna, her kommer noen praktiske
tips:

- Om barna ikke har sett skjerm, så er mitt råd å ikke innføre det. De savner ikke noe som de ikke vet hva er.  

- Om barna allerede har en heftig skjermvane så finnes det to strategier: Enten å kjøre en full skjermdetox hvor man rett og slett fjerner alt av skjermer, men samtidig gir dem andre gode alternativer som
de kan holde på med. Jeg mener denne metoden er mest effektiv, spesielt med
yngre barn. Den andre metoden er gradvis nedtrapping, og da gjerne snakke med
barna og innrømme egne feil. Si til dem at «jeg trodde det var greit å gjøre
slik og sånn, men nå har jeg skjønt at dette ikke er bra for oss, så vi må
gjøre noe endringer.» 

- Finne på andre hobbyer og aktiviteter å fylle tiden med. 

- Være et godt forbilde selv ved å være bevisst på egen mobilbruk.

- Dersom foreldre ikke er samkjørte, f.eks mor ønsker at barna skal være skjermfrie, mens far setter på skjerm titt og ofte, så vil jeg si til den forelderen som ønsker å kutte skjerm: gjør ditt beste. Ikke tenk at "det er ikke vits i at jeg prøver engang". Gjør ditt beste og be Allah om hjelp. In shaa Allah vil din innsats ha en positiv innvirkning på barna, og din belønning er hos Allah om du gjør det for Hans skyld. Ofte er moren mer sammen med barna enn faren, og da kan hennes innstilling rundt dette ha stor effekt, selv om faren eventuelt gjør noe annet.

Noen av dere lurer kanskje på om det ikke frister å gi skjerm til barna for å få dem til å «la meg være i fred» når jeg f.eks gjør husarbeid eller skal drive med et eller annet, eller bare trenger en pause. Og ja,
som mor til 3 barn under 6 år, som alle er hjemme med meg hver dag, så kan jeg
love at tanken har slått meg! Men, så kommer jeg på mitt personlige prinsipp
når det kommer til barn og skjerm, og det er, unnskyld uttrykket, at det er som
å tisse i buksa for å holde varmen. Ja det er «godt og varmt» der og da, når de
sitter og glaner på skjermen i total stillhet, men så blir det ubehagelig
etterpå når de ikke har konsentrasjon, begynner å vise dårlig oppførsel man
ikke vet hvor kommer fra, og har null motivasjon til å gjøre andre ting. Så enn
så lenge står jeg fast ved valget om å la barna være (nesten) skjermfrie.