Khalas

· Hijrah,'Amanah,Change,Hykleri

Jeg flyttet for godt til et muslimsk land for over ett år siden, i lang avstand til hjemlandet mitt der det bedrives åpenlys diskriminering av praktiserende muslimer. Det er det beste valget jeg har tatt for meg og mine barn, ansvarlig som jeg er for mine barn og deres utdanning. Hvorfor?

Muslimer kom til Norge på 70-tallet. De bidro til å finne oljen og til å utvikle Norge til det velstående landet det er i dag. Muslimer er i alle slags yrker, i alle samfunnslag, men det er åpenbart ikke godt nok. Friheten begrenser seg til de som velger innenfor boksen. I Norge hevdes det å råde religionsfrihet, og det offentlige skal tilrettelegge for alle samfunnsborgere. Det er ironisk å tenke tilbake på at jeg måtte kjempe så hardt for å få bruke min hijab, eller å bruke fem minutter av egen pause, for bønn, samtidig som kolleger fikk gå ut på hyppige røykepauser. Hadde det bare vært meg hadde jeg nok klart å bli boende i Norge. Å bli skreket til på gata, å bli nektet adgang, å oppleve at så mange skal ha så mange meninger om meg: Jeg er voksen og kan fint håndtere tragiske voksne, men ikke snakk om at disse menneskene skal ha tilgang til mine barn. Hva har ikke våre barn allerede rukket å oppleve i barnehager og skoler. Ansatte uten dannelse som presser sitt eget livssyn på barna våre, som forskjellsbehandler og krenker våre barn. Som setter våre barn opp mot oss, sin familie, og sin religion. Ofte med de beste hensikter, hvilket gjør det enda mer uutholdelig. Jeg har ofte fått høre at Norge er et bra land for oss muslimer. Det er ikke min erfaring. Jeg føler sterkt at alt ved å praktisere min religion er en kamp, en kamp som neppe blir mindre fremover. Nå koker det over i sosiale medier over forskjellsbehandlingen av norske samfunnsborgere. Det er jevnlig Qur'an brenning på offentlig steder med stor politibeskyttelse. Nå som noen har brent et regnbueflagg under en bru, sier politiet altså: "Vi har vært på stedet for å snakke med vitner og oppretter nå en hatkrim-sak." "Vi i politiet vil fra vår side etterforske så godt vi kan og kan si at dette er en sak som vil bli prioritert høyt."

Det vil si at den smerte som den flaggbrenningen betyr for noen, anerkjennes og respekteres. Hvorfor anerkjennes ikke den smerte som påføres muslimer når vår Hellige bok brennes? Til og med i innvandrertette strøk, i våre nabolag, der barna våre oppholder seg. Der står politiet i full utrustning og lar det skje. Dette er så hyklersk og så dobbeltmoralsk at det er vanskelig å finne ord. Det forteller oss muslimer at her i dette landet er vi degraderte, annenrangs borgere.Jeg har bodd for siste gang i mitt hjemland Norge, og nå også for siste gang kommet på besøk, bi idhnillah. Khalas.

broken image

Å flytte er ikke enkelt, bare så det er sagt. Ingenting kommer flyvende på en gulltallerken. Det er skummelt, og man må senke sine standarder, men man oppdager å få mye igjen. Det har tatt min familie mange år å planlegge vår hijrah. Vi har reist, besøkt, undersøkt og spart, og med mye sabr og pågangsmot har det ordnet seg Alhamdulillah. Mange søstre som ønsker å flytte, skriver til oss, så jeg forsøker meg på noen tips: 

Undersøk de landene dere vurderer å flytte til. Man må også få føle det på kroppen for å ta et valg om man ønsker leve i det landet.

Få kontakt med søstre som allerede har flyttet dit og bodd der i noen år, for å finne ut av utgiftene for livsopphold ligger på: Husleie, mat, skole, lege, etc. Finn ut hva man trenger av papirer for å få opphold i det landet det gjelder.

Finn ut av mulighetene for dere voksne, av studier eller jobb. Mange familier gjør det slik at mannen blir igjen i Norge for å jobbe og forsørge familien. Andre har planlagt for hjemmekontor med norsk arbeidsgiver som gjør at man ikke trenger å leve i en pendlertilværelse, samtidig som det gir økonomisk romslighet i de fleste muslimske land.

Lev som lokalbefolkningen gjør. Mange flytter til et muslimsk land og lever etter samme standard som her i Norge. Det går fint om man har en bra inntekt til det, men mange klarer ikke opprettholde det på lang sikt.

Når man endelig får flyttet så ha is i magen. Man vil oppleve hindringer og vanskeligheter, men det meste går over om man har planlagt og utført det på en god måte. Alltid ha i bakhodet at det første året er vanskeligst med tanke på å bli vant til et helt nytt land med et helt annet oppsett enn Norge, en helt annen kultur, klima og miljø og ikke minst bakterier som gjør at man gjerne er litt mer syk det første året frem til kroppen blir vant til miljøet i det landet man har reist til.

Se opp for flere hijrah-relaterte innlegg av ulike mødre, in shaa Allah