Julenissen på besøk

Hva er så farlig med det?

Skolen forbereder til jul allerede i november. Det bygges opp en forventning hos barna, og de blir spurt hva de ønsker seg til jul. De skriver ønskeliste i klassen og må tenke nøye på hva de vil ha i julegave. «Alle ønsker skal bli oppfylt, for nå venter julenissen og er klar».

Hjem fra skolen kommer en 6-åring med ansiktet lyst opp av forundring. Julenissen vet hva jeg ønsker meg mamma, og jeg kan be ham om hva som helst! Han venter på oss i skogen og på onsdag skal vi på tur i skogen for å møte ham.

Min lille uskyldige datter hadde ikke en dråpe tvil da hun gjenfortalte det læreren hadde så troverdig lært elevene sine. Jeg ble helt stille. Var jeg i sjokk kanskje? Tror min datter på at julenissen kan høre oss og at han kan oppfylle våre ønsker? Hvis våre ønsker er som dua, hva blir julenissen til da?

I en seksårings hjerte og sinn er dette sannhet, håp, glede og forventning.

Hvordan kan jeg overtale min lille håpefulle om at det er akkurat det denne saken handler om? En oppfunnet skikk, en lærer som lyver til sine elever og en sannhet så fjern det hun nettopp ble opplært på skolen?

Hos et eldre barn vil tvilen ha erstattet den uskyldige troen, og visshet om at ønsker ikke blir oppfylt av en fantasiskikkelse vil gjelde, og muligens også mistillit til mye annet som blir servert som sannhet av de voksne.

Nå setter jeg det litt på spissen, tenker du?

Jeg har ofte undret på hvorfor det er så lite tro på en gud her i Norge. Allah den Opphøyde har gitt menneskene her så mye, og likevel takker de i virkeligheten ingen. De takker kanskje naturen, seg selv, eller den såklate tilfeldigheten. En takk til skapelsen, som er en liten, men uekte kompensasjon for takknemligheten vi alle er skapt med mot vår Skaper.

 

Kan dette ha noe med julenissen å gjøre?

Jeg mener ja, og derfor nekter jeg at mitt barn skal bli løyet til. Hennes rene fitrah, hennes medfødte tro på at Allah er al-Haqq, Sannheten, skal ikke få en skrape pga at jeg mente at julenissen ikke var så farlig, eller Luciafeiring for den saks skyld, juleavslutningen, eller advent.

Det er min oppgave å beskytte hennes fitrah med alt jeg makter, og resten er hos Allah.

Jeg velger å benytte meg av fritaksretten alle steder der det er mulig, og hvis skolen ikke tilrettelegger for et likeverdig alternativ så blir det fri den dagen. Da jeg fortsatt var i arbeid så ble det tatt ut en del ferie på den måten, som jeg absolutt ikke angrer på nå i ettertid.

Foreldre har rett etter norsk lov å melde fritak for barna sine, for å få slippe å delta i opplæringsaktiviteter «som dei ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av ein annan religion eller tilslutning til eit anna livssyn, eller som dei på same grunnlag opplever som støytande eller krenkjande» (Opplæringsloven §2-3a).

Derfor er min anbefaling klinkende klar:

Bruk din rett. Følg din plikt. Meld fritak.

 

Skrevet av Hamda Ishqair, daglig leder for www.quranforbarn.no