Grenser for omsorg

 

· Hijaab,Skole,Ummis verktøykasse

Som foreldre er vi prisgitt profesjonelle ansatte i institusjoner som skoler og barnehager. At de setter sin stolthet i å tilby likeverdig opplegg, støtte oppunder barnas identitetsutvikling, og i å inkludere barn og foreldre for å gjøre hverdagen så optimal som mulig innenfor de rammene som enhver institusjon har. Nesten daglig setter vi barna våre bort til i utgangspunktet fremmede mennesker som får betalt for å være med dem. Vi minnes til stadighet på at disse institusjonene ikke bare huser ideal-ansatte, men også enkelte som ikke burde hatt tilgang til barn; voksne som på ulike måter utøver vold mot barn og unges integritet. I det muslimske miljøet deles og drøftes hendelser som barna kommer hjem og forteller.   Det handler ofte om kommentarer, holdninger, kroppsspråk og handlinger utført av ansatte i skolen som barna er prisgitt størsteparten av dagen, der ingen mamma er i sikte. Episoder som skaper tristhet, skuffelse, sinne, frustrasjon og fortvilelse hos barnet. Dette er episoder barna bærer med seg inn i voksenlivet og som de har i bakhodet idet de sender sine egne barn ut i verden. Minnene bidrar til at strategier formes og utøves for hvordan de kan beskytte og ivareta egne barn i barnas omgang med storsamfunnet. Samfunnet MuslimskeMødre er et håndfast restultat av dette. 

Som en ressursplattform for muslimske mødre blir vi kontaktet av søstre som står i situasjoner de ønsker feedback på. Denne bloggen vil blant annet omhandle slike caser, som følgelig synliggjør uheldige sider ved norske oppvekst- og utdanningsinstitusjoner. Mye kan fikses gjennom bevisstgjøring og ydmykhet, men når det er sagt er ikke vår virksomhet rettet mot å belære institusjonene. Vår aktivisme er rettet mot våre vakre medsøstre med mål om å styrke dem og oss; muslimske mødre, barn og unge. At vi kommer sammen, får et språk på det vi erfarer, og får på plass strategier på Quran og Sunnah som gjør at vi mestrer utfordringene som faller vår vei. 

broken image

Dette innlegget skal omhandle case #1:

Vi ble kontaktet tidligere denne uken av en mor som bor i Norge. Datteren som går på barneskolen, la oss kalle henne Sara, hadde hatt besøk av en jente på samme alder som hadde brukt hijab fast i ett års tid.  Sara sprang opp på rommet sitt og hentet sin egen rosa hijab med glitter. Hun ville også starte! Dette førte til en samtale rundt hijab og skole mellom mødrene og jentene. 'Vær klar over at det kan komme spørsmål og kommentarer. Barn uttrykker ofte ren nysgjerrighet, og kan stille undrende spørsmål. Det er OK. Ta kontakt med lærer dersom noen blir ufine. Men, det kan også komme kommentarer fra voksne som ikke er OK.' De lagde en avtale om at Sara sier fra hjemme dersom det skjer noe som gir henne en dårlig følelse. Det gikk ikke lenger enn en skoledag før Sara kom hjem og fortalte noe som førte til at følgende mail ble sendt til skolens rektor og kontaktlærer: 

broken image

Dagen etter kom mail fra kontaktlærer: 

broken image

Svaret fra skolen er varmt og profesjonelt. Det kan tyde på at de tar barnets opplevelse på alvor, at de ser svikt i egne rekker, og at de vil forsikre barn og forelder om at dette ikke vil skje igjen. Hensynet til eleven er satt i fremsetet, og foreldrene inviteres til å ringe dersom det er behov for en samtale. So far so good. Sara sa til moren sin at hun ikke vil snakke med den ansatte som hadde gjort henne lei seg, så moren ringte kontaktlæreren dagen etter. Hun svarte ikke, fikk en melding om at hun skulle ringe tilbake, men det skjedde ikke. Sara fortalte at læreren ikke hadde snakket med henne slik hun sa. Hun hadde bare sagt 'du er fin.' 

Det er ikke rart at mor blir frustrert. Var mailen tomme ord? Er det samtalen på lærerværelset som har forandret skolens holdning? Tenker de nå at det å ta hendelsen på alvor er det samme som å gjøre et "knefall for islam"? Hva gjør familien nå? Far i huset vil snakke med den ansatte som hadde kommet med kommentaren. En eldre i familien fraråder videre handling 'da det kan føre til problemer med barnevernet,' men foreldrene vil ikke la det koke bort. De vil forsikres om at datteren ikke opplever dette igjen. Et døgn senere ringte læreren opp igjen, og kunne informere om at rektor hadde tatt en alvorsprat med den ansatte, og understreket at Sara selvfølgelig skal få bære sine hijab i fred. Mor opplever nå at saken er avrundet, Alhamdulillaah, og at den løpende kontakten med MuslimskeMødre gjorde det lettere å stå opp for barnet sitt gjennom åpenhet med skolen. Vi kan trekke ut mye lærdom ved nærmere refleksjon rundt denne casen.

MuslimskeMødre mener:

1. Barn skal ikke havne i en posisjon der de må forsvare sin mamma eller pappa fra voksnes negative antydninger. 

2. Barn skal ikke trenge å rettferdiggjøre eller begrunne sin bekledning overfor voksne. Deres klesskap er ikke andres anliggende. 

3. Noen ganger foregår denne utspørringen i klasserommet med andre elever tilstede. Hva kommuniseres da til andre elever? Barn skal ikke oppleve at deres bekledning kan være en legitim gjenstand for voksne og barns vurdering og kommentarer. 

4. 'Bekymring' om et barn kan ikke begrunnes ved endring i bekledning alene. Dersom en hijab kommer til syne samtidig med eksempelvis en brå endring i adferd, en manglende vilje til å ta del i aktiviteter, etc, trenger heller ikke det bety at barnet er utsatt for 'negativ sosial kontroll'. Det kan være et tegn på at barnet, i sin utprøving av hvem de er og hva de vil, strever med å håndtere den massive påkjenningen det er å bli invadert av voksne som mener de vet bedre, som plutselig anser henne som et stakkars barn som må reddes fra sine foreldre, fra seg selv, og fra sin religion. 

MuslimskeMødres råd er:

A. Vær i forkant. Ta kontakt med institusjonene barnet ditt befinner seg i i sin hverdag, om at barnet er i en prosess der de utprøver hijab. Understrek at du forventer at voksne rundt henne gir henne rom, og er bevisst hva de sier. Informer gjerne om at barn i den norske skolen har opplevd at skoleansatte tar tak i hijaben, akkompagnert med utsagn som at 'den ikke hører til på barnehoder', og at man i Norge 'ikke bruker slikt'. Voksne får mene hva de vil, men de har ingen rett til å komme med ytringer som krenker, og invaderer barnas rett til egen tro og identitet.  

B. Kontakt skolen slik denne moren gjorde, dersom barnet kommer hjem og forteller om uakseptabel adferd blant ansatte. Barnet søker din beskyttelse, din hjelp, slik at hun kan fortsette å føle seg trygg og respektert på skolen. Ikke avslutt dialogen med skolen før både barnet uttrykker ro, og dere er trygge på at barna er ivaretatt.

C. Dersom situasjonen ikke ordner seg etter at du har tatt kontakt, kan saken klages inn til Statsforvalteren. Dersom saken forblir uholdbar for barnet kan man vurdere å bytte skole, eller å ta barnet ut av skolen for en kortere eller lengre periode ettersom det ikke er skoleplikt, men opplæringsplikt i Norge.

 

Historiene tilknyttet hijab og skole er mange. Skriv til oss dersom du vil dele av egne erfaringer, hvordan du valgte å gå frem, og hvordan det gikk til slutt. Alt som deles med oss forblir anonymt. Legg gjerne igjen en kommentar under dersom du har gjort deg noen tanker etter å ha lest dette innlegget. Vi setter pris på å høre fra deg.