Et verdifullt bidrag?

 

· Hjemmeværende,Morskap,Amanah,Arbeid,Hjemmet

 

broken image

I flere årtier har kvinner i store deler av verden higet etter å oppnå likestilling. Vi kvinner kan gjøre, bli, oppnå, akkurat det samme som menn. Ikke bare kan vi, men vi skal! Samtidig skal vi,
helst etter mange års høyere utdanning og karriere, også finne en passende partner,
stifte familie og få barn. Så skal vi sjonglere mellom alle disse rollene, balansere
mellom å gi barna oppmerksomhet, gi dem en god oppdragelse og nok kjærlighet,
møte krav på jobben og oppnå gode resultater som sjefen er fornøyd med, men det
stopper ikke der. Vi skal også pleie ekteskapet, ha kvalitetstid med mannen.
Holde orden på hus og hjem. Kvinnens roller er mange. Samtidig hører vi til
stadighet om den berømte tidsklemma.  

Tiden strekker rett og slett ikke til. Man står opp tidlig, og stresset er i gang fra øyeblikket man våkner. Alle
familiemedlemmer skal gjøres klare til skole og jobb, selv de aller minste som
ikke skjønner noe særlig av alt dette og ikke er de mest samarbeidsvillige. Alle skal få på seg klær, spise frokost, ha matpakker med seg, komme frem til barnehage, skole og jobb til riktig tid. På ettermiddagen
er det en ny runde med stress, man skal hente i barnehage eller SFO, få med seg barna
hjem mens både foreldre og barn er slitne etter en lang dag. Så er det eventuelle
lekser som skal gjøres, middag skal lages, det skal ryddes og vaskes opp. Plutselig
er det allerede barnas leggetid. Så har man som forelder kanskje et par timer «egentid»
på kvelden, som ofte også går med til å ta igjen husarbeid man ikke har
rukket, smøre matpakker til neste dag eller fullføre noen arbeidsoppgaver man
ikke rakk på kontoret. Deretter venter noen timer med søvn, før man står opp
og gjør alt på nytt.  

Vi blir fortalt av politikere og media at det er slik man bidrar til samfunnet, og kvinner må selvsagt også bidra. For det å være hjemme og ta seg av barn og hjem er nemlig ikke et verdig bidrag. Det er svært viktig i
likestillingens navn at alle, både kvinner og menn, etterstreber å delta i arbeidslivet,
selv om det innebærer at man må overlate sine barn allerede fra 11-12 måneders
alder i en barnehage hvor de blir passet på av fremmede 8 timer hver dag, fem
dager i uken. Selv om man må overlate mye av barneoppdragelsen og omsorgen til
ansatte i barnehage, skole og SFO. Selv om man føler seg overveldet, stresset
og dratt i alle retninger, og føler skyld over hvor lite tid man tilbringer med
barna og familien.  

En ting er at ikke-muslimer mener den eneste måten man kan bidra på er ved å utføre lønnet arbeid utenfor hjemmet på fulltid, og at det er verdt det selv om det går på bekostning av barna og
familielivet. Dette er tross alt mennesker som, i de fleste tilfeller, lever
kun for dette livet. Dermed blir en viktig del av livet å skaffe mest mulig
penger for å kunne nye alle materielle goder dette livet har å tilby. Man
tenker ikke at valgene man tar får videre konsekvenser, for når man dør er det
uansett slutt. Men vi som muslimer vet at dette livet kun er en midlertidig
prøvelse vi må gjennom, for å komme til det neste livet som er vår endelige
destinasjon, hvor vi skal være for alltid. Vi vet også at vi vil bli holdt
ansvarlige for absolutt alt vi har gjort i livet, og våre barn er en av de
viktigste tingene vi har fått ansvar for. Likevel hører vi til stadighet
muslimske kvinner som 1) mener de «ikke er skapt for å bare gå hjemme» og 2)
muslimske kvinner som føler skyld, skam og mindreverdighet for at det er
hjemmeværende. Det å være hjemmeværende er ikke nok, og det har blitt noe som til
og med mange muslimer ser ned på.  

 

broken image

For å starte med punkt 1) i forrige avsnitt, så må det være noe man har misforstått om man tror at rollen som hjemmeværende mor handler om å sitte hjemme og late seg. Hvorfor er det slik at om vi sitter på et kontor eller en annen arbeidsplass og jobber for å få penger så er det en verdifull jobb, men om man
er hjemme med sine barn og strever etter å gi dem en best mulig oppdragelse,
undervise dem, og gjøre hjemmet til et godt sted å være, så er det ikke verdifullt?
Er resultatene man gir sjefen på arbeidsplassen mer verdt enn utviklingen til
egne barn? Hvorfor er det slik at dersom en kvinne jobber som lærer i en
barnehage eller skole og underviser andres barn så bidrar hun, men om hun er
hjemme med sine egne barn så er hun lat, eller kanskje mindre intelligent? Hvis
en kvinne jobber som kokk er dette noe hun blir respektert for, men om hun
lager mat til sin egen familie får hun kanskje høre at hun er undertrykket. Hvorfor
har det blitt slik at vi som muslimer lar andre definere hvordan vi bør være?

Det er også verdt å reflektere over at mange av de som definerer rollen som hjemmeværende som noe av lite verdi er de samme menneskene som mener at islam i seg selv undertrykker mennesker og derfor
må reformeres og oppdateres. Vi kan spørre oss selv om det er riktig at
muslimer skal se verden gjennom slike briller og la det avgjøre hvordan vi
legger opp familielivet. Det er også et stort spørsmålstegn hvorvidt strategien
med to foreldre i full jobb utenfor hjemmet er til det beste for samfunnet på
lengre sikt, når vi ser økning i blant annet psykiske lidelser og selvmord
blant unge mennesker, familier som går i oppløsning, barn som tar avstand fra
sine foreldre.  

Ja visst kan det være fint med litt ekstra penger, men koster det ikke mer enn det smaker å presse familien gjennom et slikt opplegg, år etter år? Vi ser på mange områder at dagens verden er et
mer utfordrende sted for barn og unge å vokse opp. Det er fristelser og
prøvelser fra alle kanter, ny teknologi som smarttelefoner og sosiale medier,
som tidligere generasjoner ikke ble testet med. Nye radikale teorier om kjønn
og legning skal inn i pensum både i barnehage og skole, religiøse mennesker
blir mistenkeliggjort og sett ned på i større grad enn tidligere. Kan det være
at behovet for mor som et trygt anker i hjemmet er enda større nå, på tross av
hva storsamfunnet skal ha oss til å tro? 

Kjære hjemmeværende mor. Du får kanskje ikke klapp på skuldra og anerkjennelse som du kunne trengt, men vit at ingen belønning er tapt hos Allah. Ditt bidrag til dine barn og din familie er
uvurderlig, så ikke la noen få deg til å føle at du har kastet bort tiden din.

فَٱسْتَجَابَ لَهُمْ رَبُّهُمْ أَنِّى لَآ أُضِيعُ عَمَلَ عَـٰمِلٍۢ مِّنكُم مِّن ذَكَرٍ أَوْ أُنثَىٰ ۖ بَعْضُكُم مِّنۢ بَعْضٍۢ ۖ فَٱلَّذِينَ هَاجَرُوا۟ وَأُخْرِجُوا۟ مِن دِيَـٰرِهِمْ وَأُوذُوا۟ فِى سَبِيلِى وَقَـٰتَلُوا۟ وَقُتِلُوا۟ لَأُكَفِّرَنَّ عَنْهُمْ سَيِّـَٔاتِهِمْ وَلَأُدْخِلَنَّهُمْ جَنَّـٰتٍۢ تَجْرِى مِن تَحْتِهَا ٱلْأَنْهَـٰرُ ثَوَابًۭا مِّنْ عِندِ ٱللَّهِ ۗ وَٱللَّهُ عِندَهُۥ حُسْنُ ٱلثَّوَابِ

Så deres Herre tok imot dem (deres bønn og svarte dem): "Aldri vil jeg la noen av deres gjerninger gå tapt, enten fra mann eller kvinne. Dere er av hverandre, så de som emigrerte og ble drevet ut fra deres hjem og led skade for Min Sak, og som kjempet og ble drept (i Min Sak), sannelig, Jeg vil slette deres onde gjerninger og slippe dem inn i hager som elver renner under (i Paradiset); en belønning fra Allah, og hos Allah er den beste belønningen."

(Surah Ale Imran, ayah 195)

Jeg vet at noen kvinner er uinteresserte i å være hjemmeværende, og jeg er ikke her for å overbevise noen. Vi har alle fri vilje, og står fritt til å velge hva vi måtte ønske. Jeg vet også at det finnes kvinner som egentlig hadde ønsket det, men som ikke har mulighet av ulike årsaker som f.eks at de er alenemor, eller at de har en mann som sliter med å finne jobb. Det finnes også en tredje kategori mødre som kanskje egentlig kunne tenkt seg å være hjemmeværende, men som opplever at noe hindrer dem eller gjør dem usikre. Til den siste kategorien vil jeg si; løsningene finnes der, om man leter. Måtte Allah gjøre det lett for oss alle.

Finnes det egentlig noe mer verdifullt for en mor enn å oppdra den neste generasjonen muslimer, og
virkelig streve etter å gi dem den oppdragelsen de trenger og fortjener? 

Jeg avslutter med et sistat fra Shaykh Muhammad ibn Abdul Wahab al Wassaabee, hentet fra boken «My home, My path» (Taalib al ilm forlag):

«(…)Og disse menneskene, i stedet for å oppfordre mannen til å hjelpe kvinnen, så oppfordrer
de kvinnen til å hjelpe mannen! De kaller seg selv nåderike, men, ved Allah, de
er løgnere. Ved Allah, de er løgnere!»