Den uerstattelige barnehagen?


Jeg er mor til, blant andre, en 6 åring som aldri har satt en fot i en barnehage.

Og etter disse 6 årene som mor til denne jenta er jeg enda mer sikker på at det var riktig valg, enn i begynnelsen.

Vanlige spørsmål man kan få rundt dette er kanskje:

Var du ikke redd for at hun ikke kom til å bli sosialisert?

Ville du ikke at hun skulle få venner?

Kanskje hun gikk glipp av viktig læring i barnehagen?

 


Noe av det som først gjorde meg skeptisk til barnehager varprevalensen av uislamsk innhold i barnehage hverdagen, slik som musikk og markering av ikke-islamske høytider og feiringer, samt at det som regel er stor sannsynlighet for at barnet ditt tilbringer store deler av sin da våkne tid i
barnehagen med ansatte som ofte ikke er muslimer og dermed har andre verdier og
annen forståelse av moral enn hva vi som muslimer har.

 


Det var viktig for meg at mitt barn skulle ha en sterk tilknytning til meg, og faren hennes, og jeg hadde mine mistanker om at tilknytningen kunne bli forstyrret av 30+ timer i uka i barnehage med fremmede
kvinner og menn som skal passe på henne og samtidig et stort antall andre barn.
Da jeg så på min datter i typisk barnehagestart alder (1-2 år) så føltes det
helt utenkelig å skulle sende henne fra meg og at hun skulle være borte fra meg
så mange timer av dagen.

 


Videre så var det en selvfølge for meg at ingen elsker barnet mitt mer enn meg selv, og faren hennes. Det er åpenbart at en tilfeldig barnehageansatt aldri vil kunne føle den samme kjærligheten for mitt barn, og
dermed er det ikke mulig at de vil ha den samme dedikasjonen til å alltid gjøre
det som er til mitt barns beste, og i tråd med våre familieverdier.

 


En grunn til hvorfor jeg ikke sendte datteren min til barnehagen var nettopp sosialisering. Fordi ikke alle typer sosialisering er positiv, ikke alle typer sosialisering er til barnets beste. Jeg personlig kjenner til, via
venner og bekjente, eksempler på negativ påvirkning fra både barn i barnehagen og barnehageansatte. Et eksempel som mange kanskje kan kjenne seg igjen i, er en bekjent av meg som opplevde at barnet lærte stygge skjellsord fra andre barn i barnehagen. Deretter begynte barnet å si disse stygge ordene til sine egne foreldre når h*n ble sint. Og dette var ord som ikke ble brukt ellers i familiens hjem.

 

broken image


I tillegg kan det være visse typer oppførsel som for meg som forelder ikke føles trygt eller akseptabelt, men som av mange barnehageansatte regnes om normalt og naturlig. Som at barn kan utføre eller imitere seksuelle handlinger på seg selv eller andre barn i barnehagen, og at barnehageansatte
ikke nødvendigvis hverken stopper slik oppførsel eller melder fra til
foreldrene om hva som skjedde. Dette fordi de mener dette er en helt naturlig
del av å være nysgjerrig og utforske seg selv (og andre) og dermed noe som ikke
trenger å meldes om eller korrigeres.

 


Som om det overnevnte ikke var nok, har man i tillegg flerfoldige eksempler på at foreldre opplever å ikke bli møtt med respekt for sine valg når det kommer til f.eks. feiringer som blir markert i barnehagen,
eller andre ting, som hvorvidt sitt barn skal fotograferes i barnehagen eller
ikke. Jeg kjenner flere som har opplevd at barnehageledelsen prøver å påføre
dem skyldfølelse fordi de ikke ønsker at barnet skal være med på markering av
fødselsdager eller jul. Hvis barnehagens ledelse og ansatte har såpass lite
respekt for oss og for våre verdier, hvordan kan jeg da trekke slutningen at
disse menneskene er egnet til å passe på mitt barn 6-8 timer om dagen, 5 dager
i uka? Det ville vært en logisk brist.

 


Når det kommer til spørsmål om venner så jo, jeg vil at min datter skal ha venner, men ikke hvem som helst og ikke til enhver pris. Det er ikke alle venner som er positiv eller nyttig innflytelse. I stedet for venner i barnehagen så har min datter hatt jevnlige besøk fra barn av mine venninner, med andre ord barn som kommer fra familier som har like verdier og noenlunde like regler som det hun selv har. Og enda bedre enn det så har hun søsken som er relativt nærme henne i alder, som er hennes daglige lekekamerater. Nå i en
alder av 6 år er hun en utadvendt og sosial jente som har lett for å komme i gang med lek eller samtale med nye barn hun eventuelt møter, så jeg har ingen indikasjon på at mangel av barnehage har hatt negativ påvirkning på hverken sosialisering eller sosiale ferdigheter. Det er også viktig å huske på at alle
barn er forskjellige, og hvis et barn ikke er ekstrovert og sosial så betyr
ikke det at noe feiler det barnet heller!

 


Mange har kanskje hørt mødre snakke om at det skal bli godt for barnet å begynne i barnehagen for å «komme seg litt bort fra mamma og pappa» eller for å få leke med jevnaldrende, og her vil jeg komme med en sjokkerende avsløring… Nemlig at de fleste barn liker best av alt å være med foreldrene sine!
Sprøtt, jeg vet. Selv om jeg tilbringer hver våkne time med barna mine så får
de aldri nok av meg, og vil fortsatt si at de ønsker å være med meg. Det kommer
ikke alltid til å være sånn, men jeg er takknemlig for å ha muligheten til å
være med barna mine i de årene de aller mest ønsker å være med meg. Jeg er
takknemlig for at hverdagen med dem består av mer enn stress og rutinemessige
gjøremål før og etter barnehagen. Jeg kan også legge til at da mine barn fant
ut av hva barnehage er, og fikk en kort forklaring om at noen barn må gå der
fordi foreldrene deres er på jobb, så ble de forferdet over å høre at barna er
i barnehagen uten hverken moren eller faren sin, og blir passet på av andre
voksne.

 


broken image

Når det gjelder antagelsen om at barna glipp av noe viktig, om de ikke går i barnehagen, som f.eks læring; Vel, la oss være såpass ærlige og si at det foregår svært lite formell læring i norske barnehager. Som en
venninne av meg fikk høre en gang i forbindelse med samtale med barnehagen, så
er de eneste kravene når barnet skal begynne på skolen at de bør kunne gå på do
selv. Ellers er fokuset på at man skal lære f.eks. å vente på sin tur, synge sanger
og leke med andre barn. Alt dette er ting som man hvis ønskelig også kan lære i
hjemmet. Det er ikke krav om at en skolestarter i norsk skole skal kunne lese
eller skrive, mens min 6 åring har lært å lese og skrive på både norsk og arabisk
selv om hun aldri hittil har vært på hverken barnehage eller skole. Dette er
noe som enhver forelder kan få til om de bare setter av 10-30 min om dagen,
avhengig av barnets alder og nivå. I tillegg har hun lært seg mange andre ting
som jeg tviler på at vi hadde hatt tid til dersom hun skulle vært mange timer
om dagen i barnehagen.

 


Alt dette har blitt muliggjort fordi jeg, barnets mor, er en husmesterinne i stedet for å ha et moderne konvensjonelt yrke utenfor hjemmet. Og det er virkelig en stor velsignelse fra Allah og, noe som jeg er uendelig takknemlig for. Min jobb er å ta vare på mine barn, min mann og mitt hjem, selv
om dette for noen høres ut som en slags grusom undertrykkelse. Mer om det i et annet blogginnlegg, in shaa Allah. Jeg takker Allah for at Han har gitt meg muligheten til å være der for mine barn i alle deres store og små øyeblikk, og gjøre mitt beste for å sikre dem en god oppdragelse og oppvekst. Jeg tror alle
mødre, meg selv inkludert, vil se tilbake og føle at man skulle ha gjort mer for barna sine. Det er nok en uunngåelig følelse. Men jeg kan i hvert fall sitte igjen med vissheten om at jeg ikke lot storsamfunnets forventninger og press hindre meg i å gi barna den oppveksten jeg mener de fortjener.