5 and still counting dear

 

· Søskenflokk,Barakah,Prevensjon,Minoritetsmødre,På legekontoret

Hvilken hendelse skal jeg eksemplifisere med? Det er så latterlig mange å velge mellom. Kanskje da jeg satt på min første og siste legetime hos en dødsgretten middelaldrende kvinnelege jeg tenkte ville være trivelig siden min venninne anbefalte henne. Det må ha vært språket de hadde felles, for aldri har jeg hatt SÅ mange tårer etter en legetime. Hun var så motbydelig på alle tenkelige måter, og jeg strever fortsatt med å forstå hvordan det er mulig at slike mennesker har lov til å ta i mot pasienter. Det startet med at hun anså meg som en passende pasient å innhente forsinkelsen sin ved å kaste meg ut raskest mulig. Hvert sekund jeg opptok huffet hun seg over med himla øyne og kjipe kommentarer. Litt sånn småsadistisk klapset hun meg på låret fordi jeg "satt feil" da hun "måtte" ta blodtrykket mitt. Mens hun stirret på skjermen sin spurte hun meg private, intime spørsmål, som om hun hadde gjort en innsats for å fortjene tillit og åpenhet. Et av hennes spørsmål var selvsagt hva jeg gjør i livet mitt. At jeg har like "høy utdanning" som henne, og faktisk "tar den i bruk" på den måten hun vil anerkjenne, altså gjennom arbeid utenfor hjemmet, jekket henne ned. Men før vi kom dit, og til at hun unnskyldte seg og "håpet vi kom bedre overens neste gang", svarte hun med en nedsettende "oi" til mitt svar på hvor mange barn jeg har. Det er dette aspektet ved verdens verste legetime som jeg vil fokusere på.

"Oi"'en var etterfulgt av øredøvende stillhet i vente på en slags forsvarstale, en rettferdiggjøring av at jeg, har "satt til verden så mange barn". Jeg er så lei denne scenen. Spesielt direkte utsagn fra nære og fjerne om at "nå får dere jaggu begynne med prevensjon, hørt om det? Dere skal ta vare på disse barna også." De skal liksom inn i livmora vår og avgjøre om noe skal få spire der, og hvorfor. Det er hinsides frekt, upassende og provoserende. Det er i tillegg absurd når slike holdninger viser seg hos egen slekt, som om de ikke ønsker eller setter pris på å ha etterfølgere. Jeg har bestemt meg for å aldri igjen tillate meg å stotre frem et forsvar for å ha en stor barneflokk. Alhamdulillah, Allah skaper de Han vil, og plasserer de som 'Amanah hos de Han vil. Jeg har fått ansvar for mine fem, og dersom Allah planlegger flere hos oss, skal vi ta de imot med åpne armer, store hjerter og den beste innsats. Det at barna våre selv etterspør flere søsken, sier alt om den først og fremst gleden barna har i hverandre.

MuslimskeMødre anbefaler:

Ta i bruk Legelisten for å gjøre tilgjengelig din dårlige erfaring med legen som er satt til å hjelpe deg medisinsk når du er på ditt mest sårbare. Jeg slaktet denne legen jeg var hos, samtidig som jeg har rost opp i skyene de som har evnet å ta meg og mine barn i mot som likeverdige medmennesker, som er sensitiv sin egen maktposisjon. Slik hjelper vi våre medmennesker til å søke seg til de gode legene, og holde seg milevis unna de som ødelegger hele dagen din, og potensielt din helse ved ikke å ta deg på alvor.

Ikke gi disse menneskene en eneste mulighet til å få deg til å skamme deg over at du har mange barn. Tydeliggjør hvor uforskammet de er som vil inn i livmora di. Jeg har fire standardkommentarer jeg veksler mellom å bruke avhengig av graden av uforskammethet: 1: Ja, jeg skal få meg ett barn til per kommentar som den du kom med nå, bare vent å se inshaAllah. 2: Ja du vet, Muslims taking over. 3: Ja Alhamdulillah, nå har jeg fem og teller fortsatt. 4: Da sees vi forhåpentligvis om tre år! (til fødestua, jordmødre, helsesøstre og barnehageansatte, da mine har kommet med et tre års intervall).

Også majoritetsnorske får kommentarer dersom de har "mange" barn. Men dette med å reagere på minoritetskvinners reproduksjon spesielt, har en dyster historie i Skandinavia som nå får fornyet oppmerksomhet. Minoritetskvinner, ikke bare i Norge, ble systematisk hindret muligheten til å bli mødre, sobhan Allah. Les artikkelen og gjør videre research. Hvordan ble dette rettferdiggjort av danske og norske myndigheter? Hvordan ble det gjennomført? Hvorvidt har myndighetene tatt ansvar i ettertid? Ikke minst, hvilke spor sitter igjen i "vår tid"? Hva erfarer minoritetskvinner i Norge i dag på sykehus og legekontorer når det kommer til fertilitet og reproduksjon?

 

Bilde av Luca UpperUnsplash